Studieturer

Studietur til Tysnes 15. mai 2024 - referat

Studieturen til Tysnes onsdag 15. mai ble en dag full av opplevelser med storslått natur, kultur og av næringsvirksomhet knyttet til fjorden,

I strålende maivær kjørte vi, en fullastet buss med medlemmer av senioruniversitetet og med den beste sjåfør, fra Bergen busstasjon til Halhjem. Der tok vi fergen over til Våge og ble møtt av en strålende opplagt guide som med kraftig røst ønsket velkommen til " Gudeøya", Tysnes. Det var den lokale kjentmannen Olav Skjellevik som skulle guide oss. Han ble introdusert av vår reiseleder, Jan Erichsen, som den person som visste alt om Tysnes. Det tror vi så gjerne, for etter flere timer sammen med ham, fikk vi se og høre mye interessant om Tysnes. 

Mens vi kjørte på tidvis smale veier fra Våge mot Onarheim, ble vi presentert for kjente fjell, vann, stedsnavn og gårdsnavn som alle fortalte noe om fordums tider. Skjellevik berettet om de norrøne gudene, om deres kultsteder og om det hellige vannet, Vevatnet. Hvorfor "Gudeøya"? Jo, øyens navn går tilbake til norrøn tid, kanskje til guden Njord og iallfall til Ty som Tysnes har fått navnet fra. Vi passerte Skipavik hvor Leidangen hadde hatt båter liggende. Videre passerte vi stedet Lunde, faktisk er det to steder som heter Lunde på Tysnes, og Skjellevik fortalte at steder som het Lunde rundt om i landet som regel var knyttet til et vann. I Lunde sentrum skulle visstnok grødegudinnen Nerthus hatt tilholdssted i følge sagnet. Vi kjørte forbi Vevatne, det hellige vannet der gudinnen, fortsatt ifølge sagnet, ble kjørt i vogn trukket av kuer, for å bade. Derfra kunne vi se opp til Flyveberget hvor trellene ble kastet utfor. Videre tok bussen oss forbi Humlevik som hadde navnet sitt knyttet til hummer, et sted med betydelig hummerfiske gjennom tidene. Vi passerte hjemstedet til Johannes Heggland (blant annet kjent for Mostraspelet) og setegården Hovland, hvor den rikeste personen på Tysnes, Aksel Mowatt, far til Karen Mowatt, holdt til i sin tid, og plutselig kom vi til Uren, Luren Himmelturen, stedet der C.P Riis, fikk inspirasjon til folkevisen Anne Knutsdotter, og sannelig var det en bratt ur.

Første stopp på turen var Onarheim. Skjellevik fortalte at navnets opprinnelse var usikkert, muligens var det knyttet til Odin, til gudens hjemsted, men mest sannsynlig var det Onarr fra mytologien, morfar til Tor, som har navngitt stedet.I Onarheim skulle vi først besøke Alsaker Fjordbruk, men som en introduksjon kunne vår eminente guide fortelle at navnet Alsaker kom av Eldsaker som betydde Egils aker og var opprinnelig et hellig bosted. Vel mottatt ved fjordbruket fikk vi først omvisning i klekkeriet hvor berggylt og rognkjeks svømte rundt i store kummer. Disse fiskeartene ble kalt for rensefisk fordi de spiser lakselus. Det har vist seg at bruk av rensefisken er den mest skånsomme måten å avluse laksen på. Deretter fikk vi lunsj i flotte lokaler med panoramautsikt mot fjorden og mens vi spiste og drakk kaffe fikk vi høre om hvorledes fjordbruket ble til. Alsaker Fjordbruk, etablert i 1986, er det største privateide oppdrettsanlegget i Norge og det fjerde eller femte største totalt sett. Produksjonen består i all hovedsak av lakseoppdrett, ca. 35.000 - 40.000 tonn laks per år, som tilsvarer ca. 200 millioner middagsporsjoner i løpet av et år. Slaktingen foregår året rundt og laksen blir solgt både til innen- og utenlandske fiskeforhandlere for videre behandling. En vesentlig del av eksporten til utlandet går til Asia. Fjordbruket er en stor suksess og har mange anlegg langs kysten. Gerhard Alsaker, anleggets eier, har også vært svært opptatt av å gi noe tilbake til hjemstedet. Blant annet Onar Tun som ble etablert i 2017, et treningssenter med kafé.

Etter besøket ved fjordbruket spaserte vi noen hundre meter til Onarheim kirke hvor vår kunnskapsrike og like entusiastiske guide, fortalte om kirken som ble innviet i 1893. Det stod også en kirke der tidligere, den gamle kirken. Selve stedet, hadde vært en av vestlandets viktigste tingplasser og i middelalderen var det åsted for Olavsgildet. Et gilde som samlet folk fra hele regionen, fra Sunnhordland, Hardanger og Voss. Etter dette berømte gildet finnes et minne, Olav Seglet. Et segl som viser to kryssende økser med en krone over. Dette seglet ble som kjent benyttet som Hordaland fylkeskommune sitt våpen, og fra 2020 har det vært kommunevåpenet til Tysnes. Den nåværende kirken minner om så mange kirker fra siste halvdel av 1900-tallet og utover, men langs inngangsveggen i kirkerommet var det arrangert en liten museumsdel i form av montre. I en av montrene så vi det gamle Olav Segl, her var montert gamle messehagler og flere bibler fra 1500-1600-tallet var utstilt. Den gjeveste av disse var bibelen fra 1550 som Christian den 3., hadde fått oversatt fra Martin Luthers tyske bibel til dansk-norsk. Altså - den første bibel oversatt til dansk-norsk, og som utrolig nok fremdeles er helt intakt. Over montrene hang den restaurerte altertavlen fra den gamle kirken. Før vi forlot kirken leste Jan Erichsen et dikt, en fin hyllest til våren og sommeren.

Etter kirkebesøket busset vi videre rundt vakre Tysnes. Vi hadde en stopp for å strekke på beina og nyte Vestlandslefse og kald drikke i det strålende maiværet før bussen med sjåføren, som kjørte så behagelig, tok oss trygt tilbake til fergekaien og videre til Bergen busstasjon. Avlutningvis er det bare å takke reiseleder Jan (som har Tysnes i sitt hjerte) for opplegg og regi og si, som vi skrev i våre første stiler på folkeskolen, Og alle var enige om at det hadde vært en flott tur.God sommer!

Anne Helene Falnes Skogland, 20.05.24.

Studietur til Nordhordland 24. mai 2023 - Referat

Årets studietur ble en fin rundtur med buss for 42 seniorer til Nordhordland og kommunene Alver og Austrheim. Første stopp var Sletta på Radøy hvor vi besøkte Vestnorsk Utvandringssenter. I Immigrantkirken ble det vist en overraskende god film om dugnadsarbeidet med flytting av kirken og orientering om utvandringen fra Norge til USA. Utvandring til Amerika er noe man opplevde i mange europeiske land utover på 1800-tallet. Særlig de siste tiårene, etter den amerikanske borgerkrigen. Mellom 1825 og 1920 utvandret ca 1/3 av Norges innbyggere, rundt 800 000 nordmenn til Nord-Amerika. Det norske særpreget har holdt seg lengst rundt immigrantkirken.

På spørsmålet, hvor mange har utvandret slekt i USA, kom de fleste hendene opp (ca. 90% med mitt unøyaktige øyemål). Etter møtet i Immigrantkirken spaserte alle ned til Prærielandsbyen og til omvisning i skolestue, nybyggerstue, legekontor og rådhus med fengsel.

Deretter gikk turen til lunsj i vakre Kilstraumen i Austrheim kommune, et vellykket måltid med fiskesuppe og kaffe. Austrheim kommune er en liten kommune med vel 2.800 innbyggere. Den består av øyer ut mot skipsleia og nordvestspissen av Lindåshalvøya på fastlandet.

Siste stopp på turen var Lyngheisenteret på Lygra. Dette er et nasjonalt og internasjonalt kunnskapssenter. Her vernes lyngheilandskapet gjennom aktiv gårdsdrift og formidling av biologisk mangfold og tradisjonskunnskap knyttet til landskapet. Lyngen er beite for sauer som går ute hele året. Gammel lyng har mindre næringsverdi og bør svies av. En dokumentarfilm om det eldre søskenparet Mandus og Klara på Fonnes i Austrheim viste hvorledes lyngheiene ble drevet flere generasjoner tilbake, blant annet ved kunsten å brenne lyng. Lyngheisenteret hadde deilig svele og kaffe. I utsalget var lynghonning og ullprodukter fra egne sauer å få kjøpt.

Vår dyktige turleder, Jan Erichsen, krydret turen med aktuell kunnskap og gode fortellinger. Han ble takket med fine ord og stor applaus fra glade og takknemlige seniorer på tilbaketuren til Bergen busstasjon.

Terje Steen Edvardsen